Opprinnelig publisert i IndustryWeek .
På den nylige IndustryWeek Manufacturing & Technology-konferansen fikk jeg muligheten til å bli med på en av fabrikkomvisningene. Fabrikken laget en enhet som kanskje hadde ti deler i seg. Roboter forberedte pliktoppfyllende brett med nøkkelkomponentene, slik at menneskelige ansatte på sju forskjellige stasjoner med en berøringstid på 30 sekunder eller mindre per stasjon kunne sette sammen enheten. De hadde en veldig fin og ryddig organisert arbeidsstasjon med en tykk, myk fotpute for å unngå trettheten ved å jobbe på beina hele dagen.
Da vi spurte fabrikksjefen hvorfor mennesker gjør benkarbeidet kontra andre jobber på fabrikken som plukking og pakking , sa han at plukking og pakking av komponentbrett ble utført av roboter fordi det var en kilde til kjedsomhet og potensielt belastningsskader.
Det som stadig surret gjennom hodet mitt var: «Hva med selve benken?» Selv om menneskene kunne rotere mellom de sju stasjonene, inkluderte jobbene å skru en pumpe inn i et plasthus, sette inn en LCD-skjerm eller skru igjen huset. For meg virket disse repetitive og utnyttet lite av det som gjør mennesker til toppen av næringskjeden; nemlig hjernen vår.
Misforstå meg rett. Dette var en utrolig veldrevet fabrikk, men hvis menneskehetens fremtid innen produksjon er å sette inn noen få skruer fordi hendene våre fortsatt er mer fingernemme enn de fleste rimelige roboter, da er vi dømt til å mislykkes.
Jeg vil karakterisere de fleste benkmonteringsoperasjoner som «robotetterligning», der vi blir bedt om å etterligne en oppgave som en robot ideelt sett ville gjort – hvis det fantes en rimelig en som kunne gjøre den oppgaven. Hjernekraften som trengtes, gikk stort sett ut på visuell inspeksjon av om delene så ut til å være feilfrie og beregne nøyaktig hvor hånden din skulle være for å gjøre oppgaven veldig raskt.
Jeg kunne se mens jeg så på folkene som gjorde arbeidet at de var flinke i jobben sin, og grep tak i deler og slo inn skruer med så jevne bevegelser at det nesten var ballettaktig. På den annen side så jeg for meg at de sto opp klokken 06:30, lagde frokost til barna, kjørte til jobb, stemplet inn på jobben og kom til arbeidsbenken sin, bare for å bli verdsatt for hvor godt de beveget hendene sine. Jeg vet at fabrikken jeg besøkte tilbyr rimelige lønninger, et hyggelig arbeidsmiljø og generelt er en veldig god arbeidsgiver. Men hvis jeg kunne vifte med en robottryllestav og bruke disse folkene til oppgaver av høyere rang, ville jeg gjort det.
Det som var tydelig, var at selskapet deres sannsynligvis føler det samme, men realiteten er at rimelige industriroboter ikke har menneskers fingerferdighet – og ikke vil ha det – på en stund.
Det operative ordet her er rimelig.
Avansert automatisering viser allerede at utrolig fingerferdighet allerede er mulig i stor skala, noe denne videoen fra et produksjonsanlegg i Kina viser. Det betyr imidlertid ikke at alle design av alle produkter i det hele tatt kan bruke dette utstyret i dag. Noen design ble laget med tanke på menneskehånden. Når vi tenker på å designe for produksjonsevne i fremtiden, vil vi designe for robot-«hånden».
Alle produsenter sliter med den vedvarende rollen mennesker har i fabrikken . De fleste produksjonsledere har en klar oppfatning av at de vil legge til betydelig mer automatisering, men har ennå ikke klart kartlagt de vedvarende rollene for mennesker.
Det finnes jobber som helt klart er klare til å forsvinne, som plukking og pakking (Amazon og andre har allerede erstattet denne funksjonen med roboter), pakking og palletering (som allerede var automatisert på fabrikken jeg besøkte).
Jeg vil påstå at benken er den neste som skal gå.
Nå vil benkeentusiaster hevde at noen benkjobber er superkomplekse og krever mye dømmekraft og kritisk tenkning. Og de har rett. Realiteten er imidlertid at dette er et mindretall av det som finnes der ute. Produsenter trenger ikke å se lenger enn til benken for å kreve løsninger fra avanserte produksjons- og robotikkselskaper.
Samtidig bør produksjonsindustrien bokstavelig talt konstruere inn i sin fremtidige varige rolle for mennesker. Med millioner av jobber som er forutbestemt til å komme tilbake til USA alene på grunn av reshoring , vil disse jobbene være langt mer sofistikerte og vil være en god kilde til både gode lønninger og full utnyttelse av menneskelig potensial.
Det produsenter må tenke på er hvordan mennesker kan gå fra robotetterligning til «robotmestring». Med dette mener jeg hvilke oppgaver innen avansert produksjon som best utnytter menneskelige ferdigheter til å mestre teknologien som, hvis den utnyttes riktig, kan hjelpe oss med å maksimere produksjonen? «Utnytt riktig» er nøkkelfrasen her, og det er der menneskelig dømmekraft kommer inn i bildet. Ifølge forskning fra Salesforce om hvordan den fjerde industrielle revolusjonen endrer fremtidens arbeid, tror 73 % av ansettelsesledere at kreative tenkeevner vil bli stadig viktigere i stadig mer automatiserte bransjer.
Noen av de tingene vi mennesker er unikt gode på i disse omgivelsene er blant annet:
- Omstillinger: I dette tilfellet betyr omstillinger å endre tilstanden til roboter og utstyr fra én tilstand til en annen. Vi må kanskje bli minnet på noen av de finere detaljene med standardiserte digitale prosedyrer, men i hvert trinn er det kritisk vurdering som avgjør suksess eller fiasko.
- Identifisere forbedringer: Selv om produktmiksen for de fleste selskaper er i stadig endring, er industriingeniører alltid i ferd med å ta igjen det tapte for å sikre at den nyeste musefellen er den beste mulige for den oppgaven. Mennesker i linjen gir et kritisk blikk på hva som fortsatt må optimaliseres – noe som i seg selv er en uendelig reise.
- Korrigerende tiltak: Selv i den mest gjennomtenkte fabrikkdesignen kan ting gå galt, og ikke alle korrigerende tiltak er godt forstått. Mennesker spiller en avgjørende rolle i å sørge for at dette skjer raskt og ta smarte beslutninger underveis i prosessen.
- Feilsøking: Dette kan skje før eller etter en korrigerende handling, men det er mennesket som er unikt i stand til å jobbe gjennom rutiner for å finne ut hva som gikk galt og hvorfor, for å installere en permanent endring som eliminerer muligheten for at dette skjer igjen.
- Sikkerhet: Hvis du ser for deg en verden med mange flere roboter og automatisering, finnes det mange flere måter å potensielt bli skadet på. Mennesker kan identifisere potensielle sikkerhetsproblemer på en unik måte og eliminere dem. Sikkerhet kan snart også få en bredere definisjon, når du har roboter til flere millioner dollar som ruller over fabrikkgulvet. Vi vil alle ha en egeninteresse i å holde dem «trygge» også.
- Kvalitet: Roboter kan oppdage avvik med kameraer og sensorer, men de har ingen anelse om hva faktisk kvalitet er. De bedømmer ikke et objekts egnethet til formålet, men snarere bare en egenskap som det kan måle. Dette vil være en ufullstendig forestilling om kvalitet i en stund. Selv om kvaliteten på hver komponent i en gjenstand, som en gårdstraktor, kunne måles mens den produseres, er forståelsen av systemet som helhet – traktoren – som fungerer som tiltenkt generelt en vurdering som bare mennesker kan gjøre.
Fremover er en av de kritiske avgjørelsene produksjonsledere må ta hvordan de skal organisere sine egne team for å designe fremtiden sin. Alle selskaper bør samle inn fullstendige data om arbeidsprosessene sine for å avgjøre når og hvor automatisering vil gi mening. Noen åpenbare funn vil dukke opp – som min tro på at det meste av benkmonteringsarbeid er modent for roboter.
Som en del av dette må produsenter utforme fremtidens jobber. De må nøye vurdere hvor de kan utnytte menneskers fulle potensial og gjøre dem til robotmestere, og utforme støttesystemene som vil hjelpe dem å jobbe best mulig med hverandre og med de stadig mer sofistikerte maskinene rundt dem.
